SkrivOpp kl 9 fordi det kokte i teltet, en følelse jeg huska fra i fjor, men ikke savna. Kikka ut og ganske riktig, det var sol, sol, sol! Brukte den første timen i kø til do, minibank og frokost, i den rekkefølgen. Etterpå rusla jeg med Øyvind, Marius og Kim opp til Arena for å teste ut Gogol Bordello, Sigøyner-punken som TomTom snakka så varmt om. Egentlig var Frank med, men siden han skulle gjennom det samme ritualet som jeg hadde hatt før på dagen kunne vi ikke vente. Det tok ikke fullt to minutter fra de starta konserten til jeg skjønte at det var moro. Det var rett og slett litt sinnsykt. 10-12 stykker på scena, med stortromme, dansere, fele, trekkspill, og en snodig engelsk. Og stadige utrop: Party!
Så ble det faktisk Kaizers og mange øl mens vi venta på Opeth... Utrolig men sant. Altså at vi så Kaizers. Har aldri likt dem no særlig, men har bare hørt dem på radio. Og live var det mye kulere! Vi måtte stikke fordi vi hadde noe mye bedre i vente, men hadde ikke trodd at Kaizers låt som det gjorde. Hørte etterpå at de hadde fått publikum til å snu seg når de bytta ei streng, og at de fikk dem til å synge bursdagssang for Kaizer som hadde bursdag! Vel vel... Vi reiste til svenskene på Arena.
De åpna med gamle låter, og det var kult nok, men jeg likte best at de spilte Closure fra Damnation og hva de nå spilte fra Ghost Reveries. Trodde aldri at Closure var en typisk live-låt for dem, men kanskje det er det. Bra er den i alle fall! Det var en spesiell stemning i teltet, og Mikael kvitterte alltid bare med "Tack." etter hver låt.. ikke noe overdrevent "thank you roskilde!!" der i gården. Og ikke noe hoppende, dansende publikum, men likevel tydelig at folk trivdes så til de grader. Moro også når han snakka om at de ikke var som andre metal band: "I use my regular speaking voice when insult you. Cock. I am cock." Herlig, helt herlig, og så harry med overlegg at det grenser til harry igjen. Og selv om det var mange svensker i teltet var det nok like mange andre, og derfor prata de engelsk mellom låtene. Like greit egentlig! Men til slutt fikk de beskjed om at de snart måtte kutte, så det ble ikke så lenge som de hadde tenkt. Jeg mener å huske det varte ca 1 time... Nedtur å komme ut i lyset igjen!
Vi så på Morrisey mens vi venta på Dylan, og det var greit nok, men neppe noe jeg vil løpe for å høre mer av. Men så var det klart for Bob Dylan! Og mæn og mæn, er jeg glad for at jeg ikke reiste enkomst for å se ham. Makan til følelsesløst, arrogant og stivbeint musikk. Det var en kar på scena, med et stagepiano og nasal stemme, som spilte låter jeg aldri hadde hørt, og de var helt uten karakter... Det gjorde vondt verre at han knapt løfta blikket til publikum, og aldri sa et ord så lenge jeg stod der. Det holder ikke å spille låtene, de må fremføres på et vis, og der strøk Dylan glatt, det er det mest autistiske bandet jeg har sett. Nei, jeg ble oppgitt og droppa hele greia, heldigvis var jeg ikke alene, men fikk med meg Siw på utbryterforsøket. Vi gikk og spiste litt og hørte litt Death Cab for Cutie i stedet, og det var mye bedre. Motto for kvelden: Nå har vi sett Bob Dylan.
Tilbake i campen ble det noen få pils, og diskusjon av bursdager og stjernetegn (det viser seg at jeg, en frøken i nabocampen, og Hank von Helvete av alle mulige, har brusdag samtidig), før det var sinnsykt på tide å legge seg. Når jeg kom fra do hadde Katrine fått beskjed om at venninna var død, så det ble en litt rar avslutning. Jeg ble fort edru, tenkte omtrent hvordan jeg hadde det når de ringte om pappa i vår, fant ut at Katrine nok trengte en klem og litt tid alene.
