SkrivHåvard var fortsatt i campen da jeg sto opp, men jeg husker ikke helt hva jeg gjorde. Jeg vet at jeg ikke drakk øl til frokost, og at jeg tok en dusj og barberte meg før første konsert. Hva vitsen med det var, vet jeg ikke, men det føltes godt de første 10 minuttene. Etter det var jeg like svett og ødelagt igjen... men fortsatt nybarbert da.
Vi dro opp på området for å få oss noe kaldt å drikke, det ble med cola på hele gjengen. Formen satt veldig langt inne! Vi fikk med oss de tre-fire første låtene til Arctic Monkeys, som hele verden hadde skrytt opp i skyene. Men... egentlig så låt da de låtene ganske så likt? De var tighte, men de hadde ikke så mye mer å fare med. Vel, jeg var fyllesjuk og trøtt, så kanskje det hadde hørtes bedre ut ellers, har i alle fall fått tilbakemeldinger i etterkant som tyder på det. Uansett så måtte vi på Wolfmother, og det var et mye bedre valg. Vi klarte å komme oss inn i teltet, noe annet var egentlig uaktuelt, for sola var ubarmhjertig mot oss fyllesjuke idioter. Men for et fyrverkeri av et band! Jeg hadde aldri hørt dem før (hei, dette begynner å høres ut som et mønster...) men de overraska i en så sinnsykt positiv grad. En blanding av de beste 70, 80 og 90-talls tradisjonene og man har et veldig potent våpen. Legg til 70-talls stil på gutta, et korg-brett montert på et kuleledd-stativ og du har et utgangspunkt for en veldig trivelig konsert, noe det også ble. De rocka Odeon som ingen før dem... og Korg'en ble slengt hit og dit, og jeg tok meg i å nesten danse. Fett, så jævlig fett...
Jaja, så måtte vi ha litt mat etterpå da. Vi spiste spaghetti, jeg orka maks to skjeer. Plutselig passerte noen kjentfolk, Siw og Lene var på vei hjem.. jaja, de skulle se placebo men så dra. Hva? ingen Roger Waters?? Vi var sjokkert... men kjente det på kroppen sjøl, at sju dager på fylla gjør sitt. Hodet var større enn vanlig, tyngre enn vanlig, og nervene satt utenpå huden. Det er ubehagelig. Dessuten merker man støv og pisslukt mye bedre edru enn full, og det gjorde sitt til at jeg til slutt måtte småjogge ut av området og ned i teltet mitt. Ahh! For et nydelig telt... det kunne godt vært noen grader kaldere der inne, men jeg sov likevel gjennom halve Strokes og hele Ferdinand. Og så sto jeg opp, litt etter klokka 20, for å gå på festivalens siste konsert på Orange Scene, Roger Waters...
Men ved inngangen til campen satt Øyvind, Julia, Ninaku og Lene, og de ga poeng til forbipasserende. Så de skulle gå med meg, men "skal bare" gi noen poeng først... og så skjer det fantastiske, at en møkings svensk tjei, passerer, og lurer på hva dette er for noe. Snusleppe hadde hun også. Uffameg, hun fikk uansett vite at det gjaldt å underholde litt, å gi litt av seg selv, og 100 poeng var kun til de beste. Så javel, jenta vrikker litt på rumpa og får 70 poeng. Men da går hun faen meg ned i bro, og begynner å drikke øl?! Slik at det spruter over alt, og hele gjengen bryter sammen i latterkrampe... stakkars jente. Heldigvis fikk hun 100 poeng for innsatsen, og litt papir til å tørke av seg med. Midt i alt det her dukker TomTom opp, og spør hvem dette er... og hun drar fram en CD, hjemmelaget, som hun skal selge for 50 spenn. "Det gidder jeg ikke, jeg er sikker på at dere suger" sier han. Og hun blir selvfølgelig både sint og såra. Herlig oppførsel... Såvidt jeg husker endte det med at TomTom kjøpte skiva for det han hadde av småmynt.
Men så skulle vi gå da, og Julia ville gjerne gå den "vanlige veien", jeg ville derimot gå rundt om øst... siden vi skulle møte de andre på det "vanlige stedet" (rett foran den midterste høyttalermasta), og ikke burde gå gjennom 40.000 som venta på Roger. Men det var noe med humøret mitt den dagen, så jeg gadd ikke krangle, jeg bare gikk, og det var kanskje like greit. Måtte ringe dama på veien, men var ikke helt i humøret gitt. Det hadde satt seg ett eller annet i kroppen min. Jeg var rett og slett utslitt tror jeg, hadde gråten helt i nakken hele tida, svetta som faen, og følte meg mer aggressiv enn jeg noen gang tror jeg har gjort (jeg tror knapt jeg har følt meg aggressiv). Uansett, jeg kom fram! Og der var .... en helt bomba Ninaku og de hun kjørte med. De andre var ikke å se... Men jeg fikk da melding fra dem, om at de sto "midt mellom ole brum og det røde flagget". Javel? Jeg fant ut at jeg kunne stå med Ninaku (som måtte sitte, fordi hun hadde så vond rygg) , men ett minutt før konserten begynner, snakker plutselig Ninaku & co om å kjøre hjem snart! Herlig... så jeg måtte presse meg gjennom et utall folk, brukte de to første låtene på å komme meg fram til de andre.
Men når jeg først kunne stå rolig og høre musikken, var det som om alt av problemer forsvant. Plutselig var jeg i knallform, og det var akkurat i tide. Jeg anser meg som Pink Floyd fan, har aldri hørt noe Roger Waters solo-materiale, men jeg var helt med på alle låtene. Fantastisk... Det er mulig at det røykteppet som hang over området hadde noe med min nye sinnstemning å gjøre, men det er vel lite sannsynlig. Rusa på Roger er nok mer riktig, og det var helt herlig. Selv om jeg er mann, må jeg innrømme at jeg både hadde tårer i øynene og klump i halsen under flere av låtene. Og det ble utdelt en del maskuline klemmer underveis. Mest maskulin var vel likevel Vegar når han pissa i et tomt halvliterglass og slang det ut på bakken... herlig triks, Vegar!
Men hvis den første delen av konserten var bra, så var del to, Dark Side of the Moon i sin helhet, dritbra! Plata starter bra, men det avsluttes jo så vanvittig fett. Jeg kommer nok ikke til å høre Brain Damage og Eclipse på samme måte igjen. Surround-effekten ga det bokstavelig talt en ekstra dimensjon, og bandet leverte varene med en slik musikalsk presisjon og følsomhet at jeg aldri, aldri savna originalen. Når bandet forlot scena ville jubelen ingen ende ta. Vi klappa og klappa, og til slutt ble det gjenhør med noen the Wall låter, usikker på nr 1, men nr 2 var i alle fall Comfortably Numb, og da var kvelden min gjort. Jeg tror det rant en tåre eller to der. Uansett holdt ikke stemmen stort lenger, så det var greit at det slutta når det gjorde... For en konsert!
Når klimakset var over var jeg helt pumpa igjen, og de fleste med meg virka det som. Hamar-gjengen hadde sine egne planer, men Frank og jeg skulle bare til campen. Det lukta svidd telt over hele plassen... Det var ikke mye liv i campen, Lars Ole? og noen tullinger satt og skravla. Jeg pakka ned sakene mine, prøvde å sitte litt oppe, diskuterte å kjøre på natta. Det var så mye bråk at det uansett ville bli vrient å få sove noe særlig. Men til slutt køya alle passasjerene, så da måtte jeg nesten gi etter sjøl, og la meg i 2-tida. Noterte i dagboka: "Det er for mørkt til å skrive - men husk Comfortably Numb og the Dark Side of the Moon. Jeg er på gråten." I 4-tida våkna jeg igjen og maste Julia og Nina opp av soveposen, slik at de fikk pakka ned. Det gikk overraskende greit, og rundt kl 5 tusla vi ut av området, litt rikere enn når vi kom for åtte dager siden.
