SkrivJeg våkna av at flere par øyne stirret på meg, mens vinden ruska i teltet, som om den ikke var fornøyd med hvordan denne rolige åkeren plutselig var endret til et inferno av piss, søppel og rus. Etter noen sekunders tenkepause skjønte jeg at øynene tilhørte en edderkopp, eller som det forekom meg der og da, alle edderkoppers mor. Ja, du kan le, men jeg følte meg ikke særlig høy i hatten... det eneste som lå framme fra sekken var barberskum. Jeg ladet, siktet, holdt pusten og innhyllet jævelen i dødlig lag av hvitt skum. Så la jeg meg ned for å sove igjen.
Notat fra dagboka: "Det blir en bra dag!"
Jeg titta ut av teltet, leiren var tom, party-teltet var blåst halvveis ut av området vårt. Tusla til do, møtte Marius på veien. vi tok en liten shainings av leiren, fiksa party-teltet skikkelig. Etterpå fikk vi morgenavis og gratis, iskald, ferdig opptrukket Tuborg fra to søte danske jenter. That's Karma, baby...
Når folk begynte å våkne til liv begynte drikkinga, som vanlig. Vera hadde ankommet litt for tidlig og var uforskammet frisk og rask. Vi fikk til og med besøk, Ninaku kom med Rom og cola, og drakk som en helt! Veldig fint, men aldri nok å drikke, vi må reise til Gulland, javel, så vi går til stasjonen, ok, det er dødtid, hva gjør man? Jo, for Maren og Øyvind virker det som om det mest naturlige er å underholde de andre. Munnspill og dans, og en hatt til å ha penger i, sånt blir det legender av. De første to minuttene var det nok bare oss bekjente som lo, men det samlet seg etterhvert en liten tilhengerskare!
Ninaku sovna omtrent på stasjonen, sovna igjen på toget, og til slutt var vi ved reisens mål, Gulland... hvor hun ble i maks en time. Full? Neida! Bare litt sliten... hjem og sove. Frank, Øyvind og Marius stakk også. Vi andre derimot (Katrine, Vegar, Maren, Vera og jeg), festa så det holdt. Og ble kjent med nye folk, venninnene til Ninaku, Siw og Lene, og ikke minst Nina fra vår egen camp, og litt dessverre, Vidar, don Juan i egne øyne.
Det var live-musikk på Gulland, jeg har glemt navnet på konseptet, men det hadde noe med gode låter i gamle tider å gjøre. Og de spilte slagere på slagere, blant annet en Village People medley. Til slutt kom turen til at de spurte om ikke noen av de unge ville ta et nummer, og siden Maren var i det hjørnet, gikk hun like godt opp og sang noen låter med bandet. Til stor jubel! Vegar og vi andre var imponert, og det var de lokale også. Og så ble hun bedt tilbake for å synge mer, mot gratis øl, dagen etter. Lene hadde med seg dagbok, og ettersom glassene på bordet ble flere fikk hun det for seg at alt måtte dokumenteres. Det vil si, avtegnes i boka hennes. Alt fra undersiden av ølglass, til hender og romper...
Det ble litt nachspiel når vi kom til campen igjen, Frank spilte gitar til han ikke orka mer, men selv om stemningen var bra gikk vi siste og la oss allerede klokka seks.
For en kveld... det var den beste av ikke-festival-kveldene, synes jeg, og den jeg husker best, til tross for at jeg drakk mest. Skål!
